Psaltaren 77 2 Til sangmesteren. For Jedutun. En salme av Asaf. Jeg vendte min røst til Gud, og ropte. Jeg vendte min røst til Gud, og Han la øret til meg. 3 På min trengsels dag søkte jeg Herren. Hele natten var min hånd rakt ut, og den stivnet ikke. Min sjel nektet å la seg trøste. 4 Jeg husket på Gud og sukket, jeg klaget, og min ånd visnet. Sela 5 Du holder mine øyelokk åpne. Jeg er så avmektig at jeg ikke kan snakke. 6 Jeg har tenkt på gamle dager, på eldgamle år. 7 Jeg husker min nattlige sang, jeg grunner i mitt hjerte, og min ånd ransaker nøye. 8 Vil Herren støte bort til evig tid? Og vil Han aldri mer vise Sitt velbehag? 9 Har Hans miskunnhet opphørt for alltid? Har Hans ord forstummet for alle slekter? 10 Har Gud glemt å være nådig? Har Han i vrede lukket for Sin store barmhjertighet? Sela 11 Og jeg sa: "Dette er min lidelse. Men jeg vil minnes årene fra Den Høyestes høyre hånd." 12 Jeg vil minnes Herrens gjerninger. Sannelig, jeg vil minnes Dine under fra eldgamle dager. 13 Jeg vil også tenke over alt Ditt verk og grunne på Dine gjerninger. 14 Din vei, Gud, er i helligdommen. Hvilken gud er stor som vår Gud? 15 Du er den Gud som gjør under. Du har åpenbart Din styrke blant folkene. 16 Med Din arm har Du forløst Ditt folk, Jakobs og Josefs barn. Sela 17 Vannene så Deg, Gud. Vannene så Deg, og rystet. Selv dypene skalv. 18 Mørke skyer øste ut vann. Skyene lot røsten lyde. Ja, også Dine piler skjøt fram. 19 Røsten fra Din torden var i virvelvinden. Lynene lyste opp verden. Jorden skalv og rystet. 20 Din vei var i havet, Din sti i de store vann, og Dine fotspor ble ikke kjent. 21 Du ledet Ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd. |