Psaltaren 62 2 Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme av David. Alene i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse. 3 Han alene er min klippe og min frelse, Han er min borg; jeg skal ikke rokkes kraftig. 4 Hvor lenge vil dere gå løs på en mann, dere som selv skal bli slått i hjel, alle sammen, som en hellende mur og et nedrevet gjerde. 5 De rådslår bare om å ta fra ham hans høye rang. De har sin lyst i løgn. Med sin munn velsigner de, men i sitt indre forbanner de. Sela 6 Alene i håp til Gud, vær stille, min sjel, for fra Ham kommer mitt håp. 7 Han alene er min klippe og min frelse, Han er min borg; jeg skal ikke rokkes. 8 I Gud er min frelse og min ære. Min sterke klippe og min tilflukt er i Gud. 9 Stol på Ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerter for Ham! Gud er vår tilflukt. Sela 10 Sannelig, bare et pust er menneskenes barn. Bare løgn er mannens barn. Hvis de veies på vekten, er de alle sammen som ingenting. 11 Sett ikke deres lit til undertrykkelse, løp ikke forgjeves etter rov. Hvis velstanden øker, så knytt ikke ditt hjerte til den. 12 Én gang har Gud talt, to ganger har jeg hørt dette: At makten tilhører Gud. 13 Og hos Deg, Herre, er det miskunnhet. For Du gir enhver etter hans gjerning. |