Psaltaren 18 2 Til sangmesteren. Av David, Herrens tjener, som brukte ordene i denne sangen da han talte til Herren, den dagen Herren utfridde ham fra alle hans fienders hånd og fra Sauls hånd. Og han sa: Jeg elsker Deg, Herre, min styrke. 3 Herren er min klippe, min festning og min redningsmann, min Gud, min klippe, Den jeg tar min tilflukt til, mitt skjold og min frelses horn, min borg. 4 Jeg vil påkalle Herren, som er lovprisning verdig, så skal jeg bli frelst fra mine fiender. 5 Jeg ble omsluttet av dødens bånd, og ugudelighetens strømmer skremte meg. 6 Dødsrikets bånd omsluttet meg. Jeg ble truet av dødens snarer. 7 I min trengsel kalte jeg på Herren og ropte til min Gud. Fra Sitt tempel hørte Han min røst, og mitt rop kom for Ham, like til Hans ører. 8 Da ristet jorden og skalv. Også fjellenes grunnvoller skaket og ble rystet, for Han var vred. 9 Røk steg opp fra Hans nese, og fortærende ild fra Hans munn. Kull ble satt i brann av den. 10 Han senket også himlene og kom ned med mørke under Sine føtter. 11 Han red på en kjerub og fløy. Han svevde på vindens vinger. 12 Han gjorde mørket til sitt skjul. Tronhimmelen rundt Ham var mørke vann og himmelens mørke skyer. 13 Fra stråleglansen foran Ham brøt Hans mørke skyer fram med hagl og glødende kull. 14 I himmelen tordnet Herren, og Den Høyeste hevet sin røst, hagl og glødende kull. 15 Han sendte Sine piler og spredte dem, lyn på lyn, og Han forvirret dem. 16 Så kom havets kanaler til syne, verdens grunnvoller ble avdekket ved Din trussel, Herre, ved pusten som blåste fra Din nese. 17 Han sendte bud fra det høye, Han grep meg, Han drog meg ut av mange vann. 18 Han fridde meg ut fra min sterke fiende, fra dem som hatet meg, for de var for sterke for meg. 19 De truet meg på min ulykkes dag, men Herren var min støtte. 20 Han førte meg også ut i åpent land. Han fridde meg ut fordi Han hadde velbehag i meg. 21 Herren lønnet meg etter min rettferdighet. Etter mine henders renhet har Han gjengjeldt meg. 22 For jeg har holdt fast på Herrens veier, og har ikke veket bort fra min Gud i ondskap. 23 For alle Hans dommer stod for meg, og jeg kastet ikke Hans lover bort fra meg. 24 Jeg var ulastelig for Ham, og jeg holdt meg borte fra min misgjerning. 25 Derfor har Herren gitt meg igjen etter min rettferdighet, etter mine henders renhet for Hans øyne. 26 Mot den barmhjertige viser Du Deg barmhjertig. Mot en rettskaffen mann viser Du Deg rettskaffen. 27 Mot den rene viser Du Deg ren. Og mot den falske viser Du Deg vrang. 28 For et ydmykt folk frelser Du, men stolte blikk støter Du ned. 29 For Du lar min lampe lyse. Herren, min Gud tenner lyset i mitt mørke. 30 For med Deg kan jeg løpe ut mot en krigshær, med min Gud kan jeg hoppe over en mur. 31 Gud, Hans vei er fullkommen. Herrens ord er bevist å være rent. Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til Ham. 32 For hvem er Gud, foruten Herren? Og hvem er en klippe, foruten vår Gud? 33 Det er Gud som spenner Sin styrke om meg og gjør min vei fullkommen, 34 når Han gjør mine føtter lik hjortens og setter meg på mine høyder, 35 når Han lærer mine hender opp til strid, så en bue av bronse spennes av mine armer. 36 Du har gitt meg Din frelses skjold. Din høyre hånd har holdt meg oppe, Din ydmykhet har gjort meg stor. 37 Du gav rom for mine skritt, så ikke mine ankler sviktet. 38 Jeg har forfulgt mine fiender og innhentet dem. Jeg vendte ikke tilbake før de var utslettet. 39 Jeg har såret dem, så de ikke klarte å reise seg. De har falt under mine føtter. 40 For Du har spent Din styrke om meg til slaget. Du har tvunget mine motstandere i kne. 41 Du har også vist meg nakken på mine fiender, slik at jeg ødela dem som hatet meg. 42 De skrek, men det var ingen til å frelse; til Herren skrek de, men Han svarte dem ikke. 43 Så knuste jeg dem som fint støv for vinden. Jeg tømte dem ut som søle på gatene. 44 Du har fridd meg ut fra folkets stridigheter. Du har satt meg til hode for folkeslagene. Et folk jeg ikke har kjent, skal tjene meg. 45 Så snart de hører om meg, lyder de meg. Fremmede kryper for meg. 46 De fremmede visner bort og kommer forskremte fram fra sine skanser. 47 Herren lever! Lovet være min Klippe! Opphøyet være min frelses Gud! 48 Det er Gud som gir meg hevn og med Sitt ord legger folkene under meg. 49 Han frir meg ut fra mine fiender. Du opphøyer meg også over dem som reiser seg mot meg. Fra den voldelige mann har Du fridd meg ut. 50 Derfor vil jeg prise Deg blant hedningefolkene, Herre, og lovsynge Ditt navn. 51 Stor frelse gir Han Sin konge, og viser miskunn mot Sin salvede, mot David og hans ætt til evig tid. |