Psaltaren 144 1 Av David. Lovet være Herren, min Klippe, som lærer mine hender opp til strid og mine fingrer til krig, 2 min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og Den jeg tar min tilflukt til, Han som legger mitt folk under meg. 3 Herre, hva er et menneske, at Du kjennes ved det? Eller en menneskesønn, at Du bryr Deg om ham? 4 Mennesket er som et vindpust. Dets dager er flyktige som skyggen. 5 Herre, senk Dine himler, og kom ned! Rør ved fjellene, så de ryker. 6 La lynene blinke, og spre dem! Skyt Dine piler og slå dem med forvirring! 7 Rekk Din hånd ut fra det høye! Redd meg og fri meg fra store vann, fra hånden på den fremmedes sønner, 8 de som taler løgn med sin munn - deres høyre hånd er svikets høyre hånd. 9 Gud, jeg vil synge en ny sang for Deg. Til en ti-strenget harpe vil jeg lovsynge Deg, 10 Du som gir konger frelse, som utfrir Din tjener David fra det onde sverd. 11 Redd meg og fri meg fra hånden på den fremmedes sønner, de som taler løgn med sin munn - deres høyre hånd er svikets høyre hånd. 12 Da skal våre sønner i sin ungdom bli som storvokste planter, og våre døtre skal bli som hjørnesøyler, hogd ut etter mønster av et slott. 13 Da skal våre låver bli fulle av det ene slag etter det andre. Da skal vårt småfe formere seg i tusentall, ja, titusener på våre marker. 14 Da skal våre okser være nedlesset. Da skal det ikke være noen revne, og ingen skal bli bortført. Da skal det ikke høres noe skrik i våre gater. 15 Salig er det folk som har det slik. Salig er det folk som har Herren som sin Gud. |