Psaltaren 137 1 Ved elvene i Babylon, der satt vi oss ned, ja, vi gråt da vi mintes Sion. 2 På poppeltrærne midt i landet hengte vi harpene fra oss. 3 For de som hadde bortført oss, bad oss om en sang, og de som plyndret oss, bad om glede og sa: "Syng for oss fra Sions sanger!" 4 Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land? 5 Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme seg selv! 6 La min tunge klebe seg til min gane hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke opphøyer Jerusalem høyere enn min største glede. 7 Herre, husk Jerusalems dag og gjengjeld Edoms sønner, de som sa: "Riv henne ned, riv henne ned, helt til grunnen!" 8 Du Babylons datter, du som skal ødelegges, salig er den som til fulle gir deg gjengjeld for det du har gjort mot oss. 9 Salig er den som river tak i dine småbarn og knuser dem mot klippen. |