Psaltaren 109 1 Til sangmesteren. En salme av David. Min Gud, som jeg lovpriser, vær ikke taus! 2 For den ugudelige og den svikefulle har åpnet sin munn mot meg. De talte mot meg med løgnaktig tunge. 3 De har omgitt meg med hatefulle ord, og stred mot meg uten grunn. 4 Til gjengjeld for min kjærlighet er de blitt mine anklagere, men jeg er i bønn. 5 Slik har de gjengjeldt meg det gode med det onde og min kjærlighet med hat. 6 Sett en ugudelig over ham, og la "Satan" stille seg ved hans høyre hånd! 7 La ham bli funnet skyldig i dommen, og la hans bønn stå som synd! 8 La hans dager bli få, og la en annen ta hans tilsynstjeneste! 9 La hans barn bli farløse, og hans hustru bli enke! 10 La hans barn alltid streife omkring og tigge! Og la dem lete etter brød fra sine ruiner! 11 La pengeutlåneren gjøre krav på alt han har, og la fremmede plyndre hele hans utkomme! 12 La det ikke finnes noen som viser ham miskunnhet, eller noen som viser velvilje mot hans farløse barn! 13 La hans etterkommere bli utryddet; la deres navn være utslettet i kommende slektsledd! 14 La hans fedres misgjerning bli husket hos Herren, og la ikke hans mors synd bli strøket ut! 15 La dem alltid stå for Herren, så Han kan utslette minnet om dem fra jorden, 16 fordi han ikke husket å vise miskunnhet, men forfulgte den elendige og fattige mann, så han til og med kunne slå i hjel ham som hadde et nedtrykt hjerte. 17 Og som han elsket forbannelse, la den komme over ham selv! Og som han mislikte velsignelse, så la den holde seg langt borte fra ham! 18 Og som han kledde seg med forbannelse som et klesplagg, så la den trenge inn i hans kropp som vann og som olje inn i hans bein! 19 La den være for ham som en kappe han brer rundt seg, og som et belte han alltid spenner om seg. 20 La dette være Herrens lønn til mine anklagere og til dem som taler ondt mot min sjel. 21 Men Du, Herre Gud, ta Deg av meg for Ditt navns skyld! Utfri meg, siden Din miskunnhet er god. 22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennomboret i mitt indre. 23 Jeg blir borte som skyggen når den blir lang. Jeg blir ristet av som en gresshoppe. 24 Mine knær er matte av faste, og mitt kjød har mistet sin kraft av mangel på næring. 25 Ja, jeg er blitt til spott for dem. Når de ser meg, rister de på hodet. 26 Hjelp meg, Herre, min Gud! Frels meg ved Din miskunnhet, 27 så de kan kjenne at dette er Din hånd, at Du, Herre, har gjort det! 28 La dem forbanne, men Du velsigner. La dem bli til skamme når de reiser seg, men la Din tjener glede seg! 29 La mine anklagere bli kledd i vanære, og la dem dekke seg med sin egen skam, som med en kappe. 30 Jeg vil prise Herren høylytt med min munn. Ja, midt iblant de mange vil jeg love Ham. 31 For Han skal stille seg ved den fattiges høyre hånd, for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. |