Predikaren 5 1 Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg når det taler ord for Guds åsyn. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få! 2 For det kommer drømmer med mye strev, og dårens røst kjennes på de mange ordene. 3 Når du gir Gud et løfte, skal du ikke dryge med å innfri det. For Han har ikke velbehag i dårer. Gi det du har gitt løfte om! 4 Det er bedre at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder. 5 La ikke din munn føre ditt kjød til synd, og si ikke til sendebudet at det var gjort i vanvare. Hvorfor skulle Gud bli vred for det du sier, og ødelegge dine henders verk? 6 For der det er mange drømmer, blir tomheten stor og ordene mange. Men frykt Gud! 7 Hvis du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet krenkes i landsdelen, så undre deg ikke over at det er slik. For en høy tjenestemann våker over en annen høy tjenestemann, men det står høyere tjenestemenn over dem igjen. 8 Avkastningen av jorden er for alle. Selv kongen har mark som blir dyrket. 9 Den som elsker sølv, får aldri nok av sølvet, og den som elsker overflod, får aldri stor nok inntekt. Dette er også tomhet. 10 Når det blir mer av det gode, blir det flere som tærer på det. Så hvilken vinning har da eierne, annet enn å få se det med sine øyne? 11 Arbeiderens søvn er søt, enten han spiser lite eller mye. Men den rikes overflod lar ham ikke få ro til å sove. 12 Det er noe smertelig ondt som jeg har sett under solen: Rikdom som eieren gjemmer, til skade for seg selv. 13 Denne rikdommen kan tapes ved dårlig forvaltning. Og blir han far til en sønn, blir det ingenting igjen til ham. 14 Slik han kom naken ut av sin mors liv, slik skal han være når han vender tilbake. Det er ikke noe som kommer ut av hans strev, som han kan ta med seg. 15 Dette er også noe smertelig ondt. Nøyaktig slik han kom, skal han dra bort. Hvilken vinning har den som bare har strevd for et vindpust? 16 Alle sine dager spiser han i mørket, og han får mye sorg og sykdom og harme. 17 Se, dette har jeg sett: Det er godt og sømmelig å spise og drikke og å nyte det gode av alt sitt strev, det han strever med under solen alle sitt livs dager, dem Gud gir ham. For det er hans arvedel. 18 For hvert menneske som Gud gir rikdom og skatter, og gir evne til å nyte godt av det, og til å ta imot sin arvedel og glede seg i sitt strev, så er dette Guds gave. 19 For da vil han ikke grunne for ofte på sitt livs dager, for Gud lar ham være opptatt av sitt hjertes lykke. |