Predikaren 1 1 Ordene til Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem. 2 Tomheters tomhet, sier Forkynneren. Tomheters tomhet, alt er tomhet. 3 Hvilken vinning har mennesket av alt sitt strev, det han strever med under solen? 4 Slekter går, og slekter kommer, men jorden står for evig. 5 Solen går opp, og solen går ned, den jager videre til det stedet der den stod opp. 6 Vinden farer mot sør og vender så mot nord. Vinden virvler rundt hele tiden, og kommer stadig tilbake til sitt kretsløp. 7 Alle elvene renner ut i havet, likevel blir ikke havet fullt. Til det stedet elvene kom fra, dit vender de alltid tilbake igjen. 8 Mange ord tretter bare ut, og mannen får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mettet av å se, heller ikke blir øret fylt opp av hva det får høre. 9 Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen. 10 Kan det sies om noe: "Se, dette er nytt"? Det har allerede vært til i eldgamle tider som var før oss. 11 Det er ikke noe minne om alt det som kom først, og om alt det som kommer, skal det heller ikke være noe minne hos dem som kommer etter. 12 Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem. 13 Jeg har hengitt mitt hjerte til å søke og granske ved visdom alt det som har skjedd under himmelen. Denne onde plagen har Gud gitt til menneskets sønner, så de kan oppøve seg ved den. 14 Jeg har sett alle gjerningene som er gjort under solen. Og se, alt er tomhet og jag etter vind. 15 Det som er kroket, kan ikke gjøres rett, og det som mangler, kan ikke regnes med. 16 Men jeg, jeg talte i mitt hjerte og sa: Se, jeg er blitt stor, og jeg har fått mer visdom enn alle dem som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har fått innsikt i stor visdom og kunnskap. 17 Jeg hengav mitt hjerte til å forstå visdom og forstå hva galskap og dårskap er. Jeg fikk erkjenne at også dette er jag etter vind. 18 For med stor visdom følger stor sorg, og den som øker sin kunnskap, øker sin smerte. |