Nehemja 4 1 Men da Sanballat hørte at vi bygde muren opp igjen, skjedde det at han ble vred. Han ble grepet av raseri, og spottet jødene. 2 Han talte foran sine brødre og hæren i Samaria, og sa: "Hva er det disse ynkelige jødene gjør? Skal de få bygge seg opp igjen? Skal de få ofre? Skal de få fullføre alt dette på én dag? Vil de gjenopplive steinene fra grushaugene, av alt det som er brent ned?" 3 Ammonitten Tobia stod ved siden av ham, og sa: "Uansett hvordan de bygger, om så bare en rev kommer opp på den, så river han ned steinmuren deres." 4 Hør, vår Gud, for vi blir foraktet. Vend vanæren over dem selv, og gi dem som bytte til fangenskapets land! 5 Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli strøket ut for Ditt åsyn! For de har egget Deg til vrede foran bygningsmennene. 6 Så bygde vi på muren, og hele muren ble føyd sammen opp til halvparten av vanlig høyde, for av hjertet ville folket arbeide. 7 Da Sanballat og Tobia og araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at Jerusalems murer ble bygd opp igjen og at sprekkene ble utbedret, ble de grepet av stor vrede. 8 Alle sammensverget seg for å komme og angripe Jerusalem og skape forvirring der. 9 Men vi bad til vår Gud, og på grunn av dem satte vi ut vakt dag og natt. 10 Da sa Juda: "Arbeidernes styrke svikter, og det er så store ruinhauger at vi ikke lenger klarer å bygge opp muren." 11 Fiendene våre sa: "De må verken vite eller se noe før vi står midt iblant dem og dreper dem, og slik stanser hele byggearbeidet." 12 Så skjedde det slik: Da de jødene som bodde i nærheten av dem, kom, sa de til oss ti ganger: "Hvor dere enn vender dere, så vil de komme over oss derfra." 13 Derfor lot jeg folk stille seg opp bak de laveste stedene av muren, ved åpningene. Jeg stilte opp folket ut fra deres slekter, med sverd, spyd og buer. 14 Jeg så utover, så gikk jeg fram og sa til de fornemme mennene, til forstanderne og til resten av folket: "Frykt ikke for dem! Husk på Herren, den store og fryktinngytende, og strid for deres brødre, deres sønner, deres døtre, deres hustruer og deres hus!" 15 Det skjedde: Da fiendene våre hørte at det likevel var blitt kjent for oss, og at Gud hadde gjort angrepsplanen deres til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver og en til arbeidet sitt. 16 Nå ble det slik: Fra den dagen arbeidet bare halvparten av tjenerne mine med bygningsarbeidet, mens den andre halvparten stod med spydene, skjoldene og buene og hadde tatt på seg rustning. Lederne stod bak hele Judas hus. 17 De som bygde på muren og de som var bærere, de arbeidet på den måten under byggingen at de kunne utføre arbeidet med den ene hånden og holde våpenet sitt med den andre. 18 Hver og en av bygningsmennene hadde sverdet spent om seg mens han bygde. Den som blåste i basunen, stod ved siden av meg. 19 Så sa jeg til de fornemme mennene, forstanderne og resten av folket: "Arbeidet er stort og omfattende, og vi står langt fra hverandre på muren. 20 På det stedet der dere hører lyden av basunen, der skal dere samle dere sammen med oss. Vår Gud skal stride for oss." 21 Så arbeidet vi på verket, og halvparten av dem stod der med spydene fra daggry til stjernene viste seg. 22 Samtidig sa jeg også til folket: "Hver mann skal holde seg inne i Jerusalem natten over sammen med tjeneren sin, slik at de kan være vakt for oss om natten og et arbeidslag om dagen." 23 Verken jeg eller brødrene mine eller tjenerne mine eller mennene i vaktstyrken som fulgte meg, tok klærne av. Men hver mann hadde våpen og vann. |