Job 19 1 Da tok Job til orde og sa: 2 "Hvor lenge vil dere legge sorg på min sjel, og knuse meg med ord? 3 Ti ganger har dere allerede vanæret meg. Dere skammer dere ikke over å gjøre meg urett. 4 Hvis jeg virkelig har fart vill, da vil min villfarelse hvile over meg selv. 5 Hvis dere virkelig vil opphøye dere over meg og gå i rette med meg for min vanæres skyld, 6 så skal dere også vite at det er Gud som har tatt min rett fra meg, Han har fanget meg i sitt garn. 7 Se, jeg roper: "Vold!" Men ingen svarer. Jeg roper om hjelp, men det finnes ingen rettferdig dom. 8 Han har gjerdet inn min sti, så jeg ikke kan komme videre. Han har senket mørket over mine veier. 9 Han har kledd av meg min ære og tatt kronen av mitt hode. 10 Han bryter meg ned på alle kanter, så jeg bare blir borte. Mitt håp har Han rykket opp som et tre. 11 I tillegg har Han latt Sin vrede bli opptent imot meg, og Han regner meg som Sin fiende. 12 Hans stridsavdelinger kommer samlet og legger deres vei rett imot meg. De slår leir og kringsetter mitt telt. 13 Mine brødre har Han drevet langt bort fra meg, og mine bekjente er blitt helt fremmede for meg. 14 Mine nærmeste er borte, og mine venner har glemt meg. 15 Gjestene i mitt hus og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed. Jeg er en utlending i deres øyne. 16 Jeg kaller på min tjener, men han svarer ikke. Jeg må bønnfalle ham med min munn. 17 Min ånde byr min hustru imot, og jeg er blitt avskyelig for mine sønner av mitt eget kjøtt. 18 Selv guttunger forakter meg. Vil jeg stå opp, så taler de imot meg. 19 Alle som stod i mitt råd, avskyr meg, dem jeg elsker, har vendt seg mot meg. 20 Mine bein trenger ut i min hud og mitt kjøtt, bare tannkjøttet er friskt på meg. 21 Vær meg nådig, vær meg nådig, dere mine venner, for Guds hånd har rammet meg. 22 Hvorfor forfølger dere meg slik som Gud, uten å nøyes med mitt kjøtt? 23 Å, gi bare at mine ord nå ble skrevet ned! Å, gi at de blir nedtegnet i en bok! 24 Må de bli risset inn på klippen med en jerngriffel og med bly, til evig tid! 25 For jeg vet at min Gjenløser lever, og som Den siste skal Han stå fram på støvet. 26 Etter at denne min hud er revet av, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud. 27 Ham skal jeg skue, meg til gode. Mine egne øyne skal se, ikke en fremmed. Å, hvor mine nyrer lengter i mitt indre! 28 Hvis dere sier: "Hvordan skal vi forfølge ham?" - siden sakens rot er funnet å være i meg -, 29 da skal dere selv frykte for sverdet. For vreden kommer med sverd over uretten, for at dere skal erkjenne at det er en dom." |