Job 16 1 Da tok Job til orde og sa: 2 "Jeg har hørt mye av dette slaget. Plagsomme trøstere er dere alle sammen. 3 Er det snart slutt på de svevende ordene? Eller hva er det som sårer deg, siden du svarer? 4 Jeg kunne også tale som dere. Hvis deres sjel var i min sjels sted, kunne jeg hope opp ord imot dere og riste på hodet av dere. 5 Jeg kunne styrke dere med min munns tale, trøsten fra mine lepper kunne lindre deres smerte. 6 Selv om jeg taler, lindres ikke min smerte. Tier jeg stille, blir den ikke borte. 7 Men nå har Han bare trettet meg ut. Alle som tilhører meg, har Du lagt øde. 8 Du har grepet meg, til et vitnesbyrd. Min magerhet reiser seg mot meg og svarer meg rett opp i ansiktet. 9 Hans vrede river meg i stykker og hater meg. Han skjærer tenner imot meg. Min motstander skjerper Sitt blikk imot meg. 10 De gaper mot meg med sin munn, de slår meg foraktelig på kinnet, de samler seg imot meg. 11 Gud har overgitt meg til ugjerningsmenn, Han har kastet meg i hendene på de ugudelige. 12 Jeg hadde ro, men Han knuste meg. Han grep meg i nakken og brøt meg i småbiter. Han satte meg opp som skyteskive for Seg Selv, 13 Hans piler er overalt rundt meg. Han kløver mine nyrer uten skånsel. Han øser min galle ut på jorden. 14 Flenge på flenge river Han i meg. Han stormer mot meg som en kriger. 15 Jeg har sydd sekkestrie over min hud, og kastet mitt horn i støvet. 16 Mitt ansikt er rødt av gråt, og dødens skygge hviler over mine øyelokk, 17 selv om det ikke er vold i mine hender, og min bønn er ren. 18 Å, jord, dekk ikke over mitt blod, og la ikke mitt skrik få noe skjulested. 19 Selv nå, se, i himmelen er mitt vitne. Én som stadfester mine ord er i det høye. 20 Mine venner bare spotter meg. Mine øyne tømmes, vendt mot Gud. 21 Å, om bare én førte mannens sak for Gud, slik menneskesønnen gjør for sin neste. 22 For når noen få år er gått, skal jeg vandre dit hvor det ikke går noen vei tilbake. |