Job 14 1 Mennesket, født av en kvinne, har få levedager, og de er fulle av uro. 2 Han skyter opp som en blomst og visner bort. Han forsvinner som en skygge og blir ikke stående. 3 En slik holder Du øye med, og meg fører Du til doms hos Deg Selv. 4 Hvem kan finne fram en ren fra en uren? Ingen! 5 Siden hans dager er bestemt, er hans måneders tall hos Deg. Du har fastsatt hans grenser, som han ikke kan stige over. 6 Men se da bort fra ham, og la ham være, så han kan nyte sin dag, slik som leiekaren. 7 For det er håp for et tre når det blir hogd ned, at det skal spire igjen, og at de spede skuddene ikke skal ta slutt. 8 Selv om roten blir gammel i jorden, og trestubben må dø i molden, 9 så skal det spire ved duften av vann og skyte grener som en nysatt plante. 10 Men en mann dør og ligger kraftløs. Sannelig, når mennesket utånder, hvor er han? 11 Som vannet forsvinner fra en sjø, og en elv blir uttørret og tørker opp, 12 slik legger mennesket seg ned uten å reise seg. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke, og ingen vekker dem fra deres søvn. 13 Om Du bare ville gjemme meg i dødsriket, om Du ville skjule meg til Din vrede er vendt bort, om Du ville gi meg en fastsatt tid og så huske på meg! 14 Blir en mann levende etter at han er død? Jeg vil vente, alle dagene jeg har strid, helt til forandringen kommer for meg. 15 Du skal kalle, og jeg skal svare Deg. Du skal lengte etter Dine henders verk. 16 For nå teller Du mine skritt, vokter Du ikke over min synd? 17 Min overtredelse er jo forseglet i en pung, og Du har dekket over min misgjerning. 18 Men som et fjell faller og forvitrer, som en klippe rokkes fra sitt sted, 19 som vann sliper ned steiner, og som vannflommen vasker bort jorden, slik lar Du menneskets håp gå tapt. 20 Du har makten over ham for evig, og han blir borte. Du forvrenger hans ansikt og sender ham av sted. 21 Vinner hans sønner ære, så vet han det ikke. Blir de ringeaktet, så merker han det ikke. 22 Men hans kjød pines hos ham. Hans sjel sørger over ham." |