Jeremia 8 1 På den tiden, sier Herren, skal de ta knoklene av Judas konger, knoklene av landets fyrster, knoklene av prestene, knoklene av profetene og knoklene av dem som bor i Jerusalem, og føre dem ut av gravene deres. 2 De skal spre dem ut foran solen og månen og hele himmelens hær, dem de har elsket og tjent og fulgt, dem de har søkt og tilbedt. De skal verken bli samlet eller gravlagt. De skal bli som avfall på jorden. 3 Da skal de velge døden i stedet for livet, alle de som blir igjen av denne onde slekt, de som blir igjen på alle de stedene Jeg fordriver dem til, sier hærskarenes Herre. 4 Du skal si til dem: Så sier Herren: Skal de falle og ikke reise seg opp igjen? Skal en vende seg bort og ikke vende tilbake? 5 Hvorfor har dette folket, Jerusalem, falt fra i et evig frafall? De holder fast på svik, de nekter å vende om. 6 Jeg lyttet og hørte, men de talte ikke rett. Det er ikke én mann som angret sin ondskap og sa: "Hva har jeg gjort?" Hver enkelt av dem har vendt seg til sitt eget løp, lik en hest som stormer inn i slaget. 7 Selv storken under himmelen kjenner sine bestemte tider. Turtelduen, svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men Mitt folk kjenner ikke Herrens rette dom. 8 Hvordan kan dere si: "Vi er vise, vi har Herrens lov hos oss"? Sannelig, de skriftlærdes løgnaktige penn omskriver den til løgn. 9 De vise blir til skamme, de er forferdet og fanget, for de har forkastet Herrens ord. Hvordan kan de da ha visdom? 10 Derfor vil Jeg gi deres hustruer til andre, og deres marker til dem som skal arve dem. For fra den minste til den største er de alle grådige etter urett vinning. Fra profet til prest, går de alle fram med falskhet. 11 De leger Mitt folks skade på en lettvint måte, og sier: "Fred, fred!", enda det ikke er noen fred. 12 Skammet de seg da de laget seg styggedom? Nei! De skammet seg slett ikke. De forstod seg heller ikke på å rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tiden Jeg straffer dem, skal de støtes ned, sier Herren. 13 Jeg skal sannelig rykke dem bort, sier Herren. Det skal ikke være druer på vintreet og heller ikke fiken på fikentreet. Bladene skal visne. Jeg skal sende mot dem noen som skal slå ned på dem! 14 Hvorfor sitter vi stille? Samle dere, la oss gå inn i de befestede byene, og la oss holde oss der i stillhet. For det er Herren vår Gud som har ført oss til stillhet. Han har gitt oss giftig vann å drikke, fordi vi har syndet mot Herren. 15 Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt, og på en tid med legedom, men se, det er bare redsel. 16 Fra Dan høres hans hester som vrinsker. Hele landet skjelver ved lyden av hans hingster. For de kommer og sluker landet og alt som er i det, staden og dem som bor i den. 17 For se, Jeg skal sende slanger blant dere, giftslanger som ikke kan temmes, og de skal bite dere, sier Herren. 18 Å, min trøst i sorg! Mitt hjerte svikter i meg. 19 Hør røsten, ropet fra mitt folks datter i et land langt borte: "Er da ikke Herren i Sion? Er ikke hennes Konge hos henne?" Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne gudebilder, med fremmede avguder som bare er tomhet? 20 Høsten er forbi, sommeren er over, men vi er ikke frelst! 21 Fordi mitt folks datter knuses, er jeg også knust. Jeg sørger. Forferdelse har grepet meg. 22 Finnes det ingen balsam i Gilead, finnes det ingen lege der? Hvorfor er det ingen legedom for mitt folks datter? |