Hesekiel 3 1 Så sa Han til meg: "Menneskesønn, et det du finner her! Et denne bokrullen og gå av sted og tal til Israels hus." 2 Jeg åpnet munnen, og Han lot meg ete denne bokrullen. 3 Han sa til meg: "Menneskesønn, mett din buk og fyll din mage med denne bokrullen som Jeg gir deg." Så åt jeg, og den var søt som honning i min munn. 4 Så sa Han til meg: "Menneskesønn, gå til Israels hus og tal til dem med Mine ord. 5 For du er ikke sendt til et folk med et uforståelig språk og et vanskelig tungemål, men til Israels hus. 6 Du er ikke sendt til mange folk med et uforståelig språk og et vanskelig tungemål, folk som taler ord du ikke kan forstå. Sannelig, hadde Jeg sendt deg til dem, ville de hørt på deg. 7 Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil heller ikke høre på Meg. For hele Israels hus har harde panner og harde hjerter. 8 Se, Jeg gjør ansiktet ditt hardt mot ansiktet deres og pannen din hard mot pannen deres. 9 Som den hardeste stein, hardere enn flint, gjør Jeg pannen din. Frykt ikke for dem og bli ikke redd for dem, for de er et opprørsk hus." 10 Så sa Han til meg: "Menneskesønn, alle Mine ord som Jeg taler til deg, ta imot dem i ditt hjerte og hør med dine ører! 11 Gå av sted til de bortførte, til dine landsmenn, og tal til dem og si til dem: Så sier Herren Gud, enten de hører eller lar det være." 12 Ånden løftet meg opp, og bak meg hørte jeg en røst som av en kraftig larm: "Lovet være Herrens herlighet fra Hans sted!" 13 Jeg hørte også lyden av livsvesenenes vinger som rørte ved hverandre, lyden av hjulene ved siden av dem og en kraftig larm. 14 Ånden løftet meg så opp og tok meg av sted. Jeg gikk bitter og harmfull i min ånd. Men Herrens hånd var sterk over meg. 15 Så kom jeg til de bortførte ved Tel-Abib, de som bodde ved elven Kebar. Jeg satt der hvor de bodde, og jeg ble der i sju dager, dypt forskrekket. 16 Da de sju dagene var omme, skjedde det at Herrens ord kom til meg, og det lød slik: 17 "Menneskesønn, Jeg har gjort deg til vekter for Israels hus. Du skal høre ord fra Min munn, og så skal du advare dem fra Meg: 18 Når Jeg sier til den ugudelige: Du skal sannelig dø, og du ikke advarer ham, og du heller ikke taler og advarer den ugudelige mot hans ugudelige ferd, så han kan berge livet, da skal den ugudelige dø for sin misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. 19 Men hvis du advarer den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjerning. Men du har utfridd din sjel. 20 Når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør misgjerning, da legger Jeg en snublestein foran ham, og han skal dø. Fordi du ikke har advart ham, skal han dø for sin synd. Den rettferdigheten han har gjort, skal ikke bli husket. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. 21 Men hvis du advarer den rettferdige om at den rettferdige ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han sannelig leve fordi han lot seg advare. Da har du utfridd din sjel." 22 Så kom Herrens hånd over meg der, og Han sa til meg: "Reis deg opp, gå ut på sletten! Der skal Jeg tale til deg." 23 Så stod jeg opp og gikk ut på sletten, og se, der stod Herrens herlighet, som herligheten jeg så ved elven Kebar. Da falt jeg ned på mitt ansikt. 24 Ånden kom inn i meg og reiste meg opp på føttene. Han talte til meg og sa til meg: "Gå, steng deg inne i huset ditt! 25 Du, menneskesønn, de vil sannelig legge rep rundt deg og binde deg med dem, så du ikke kan gå ut blant dem. 26 Jeg skal la tungen klistre seg til ganen din, så du skal bli stum og ikke kan være en mann som irettesetter dem, for de er et opprørsk hus. 27 Men når Jeg taler til deg, skal Jeg åpne din munn, og du skal si til dem: Så sier Herren Gud. Den som hører, han må høre! Den som lar det være, han må la det være! For de er et opprørsk hus." |