Apostlagärningarna 27 1 Og da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overgav de Paulus og noen andre fanger til en som hette Julius, en offiser for Det augustinske regiment. 2 Etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium, satte vi til havs. Meningen var å seile langs kystene av Asia. Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. 3 Neste dag gikk vi i land ved Sidon. Og Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham frihet til å gå til sine venner og få del i omsorgen fra dem. 4 Da vi hadde lagt ut til havs derfra, seilte vi i ly av Kypros, siden det var motvind. 5 Og da vi hadde seilt over havet som er utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia. 6 Der fant offiseren et aleksandrinsk skip som skulle seile til Italia, og han tok oss om bord på det. 7 Etter at vi hadde seilt langsomt i mange dager og bare så vidt var kommet utenfor Knidos, var det ikke lenger nok vind til at vi kunne komme videre. Vi seilte da i le av Kreta, utenfor Salmone. 8 Med nød og neppe seilte vi forbi den og kom til et sted som kalles Godhavn, like ved byen Lasea. 9 Da det var gått lang tid og det var blitt farlig å seile fordi det allerede var over fasten, rådet Paulus dem 10 og sa: "Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil ende med ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv." 11 Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det som ble sagt av Paulus. 12 Og fordi havnen ikke var egnet til overvintring, gav de fleste det rådet å sette seil og dra derfra, om de i det hele tatt kunne nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der. Den var åpen mot sørvest og nordvest. 13 Siden det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt, og de satte til havs og seilte tett opp til Kreta. 14 Men ikke lenge etter blåste en stormvind mot skipet; en slik som kalles evroklydon. 15 Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden, lot vi det drive. 16 Og da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe sikret livbåten. 17 Da de hadde tatt den om bord, brukte de trosser til å surre rundt skipet. Og fordi de fryktet at de skulle grunnstøte på Syrte-grunnene, tok de ned seilene, og dermed ble de drevet omkring. 18 Og siden vi ble kastet omkring av stormen, lettet de skipet for last dagen etter. 19 På den tredje dagen kastet vi med våre egne hender skipets tauverk over bord. 20 Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en veldig storm stod mot oss, gav vi til slutt opp alt håp om å bli reddet. 21 Men etter å ha vært uten mat i lang tid, stilte Paulus seg midt iblant dem og sa: "Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet. 22 Og nå ber jeg dere om å være ved godt mot, for ikke noe liv skal gå tapt hos dere, men bare skipet. 23 For i natt stod det en engel hos meg, fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener. 24 Og han sa: Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler sammen med deg. 25 Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror Gud. Det skal gå nøyaktig slik som det ble sagt meg. 26 Men vi kommer til å måtte grunnstøte ved en øy." 27 Da nå den fjortende natten var kommet, mens vi ble drevet fram og tilbake på Adriaterhavet, forstod sjømennene da det var midt på natten, at de nærmet seg land et eller annet sted. 28 Og de loddet dybden og fant ut at den var tjue favner. Og da de var kommet litt lenger fram, loddet de igjen og fant ut at den nå var femten favner. 29 Da ble de redde for at vi skulle strande på skjærene. Derfor kastet de ut fire anker fra akterstavnen og bad om at det snart måtte bli dag. 30 Da prøvde sjømennene å rømme fra skipet; de satte livbåten på sjøen og lot som om de ville slippe ut anker fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: "Hvis ikke disse mennene blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet." 32 Da hogg soldatene over linene til livbåten og lot den drive bort. 33 Og da det nærmet seg daggry, bad Paulus dem innstendig om å ta til seg mat. Han sa: "I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og levd uten mat; dere har jo ikke tatt til dere noe føde. 34 Derfor ber jeg dere om å ta til dere føde, for det er til deres egen redning. For ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere." 35 Og da han hadde sagt dette, tok han brød og takket Gud foran dem alle. Han brøt det og begynte å spise. 36 Da ble de alle oppmuntret, og de tok også føde til seg. 37 I alt var vi to hundre og syttiseks personer om bord i skipet. 38 Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet. 39 Da det ble dag, kjente de ikke landet igjen. Men de la merke til en bukt med en sandstrand, og der planla de å la skipet gå på grunn, om mulig. 40 Og de lot ankrene falle og lot dem være igjen i sjøen. I mellomtiden løsnet de tauene som roret var surret med. Og de heiste storseilet for vinden og styrte mot stranden. 41 Men de traff en grunne som hadde dyp sjø på begge sider, og de seilte skipet på grunn. Og forstavnen satte seg fast og var ikke til å rokke, men akterskipet ble knust av bølgenes kraft. 42 Soldatenes plan var nå å drepe fangene, så ikke noen av dem skulle svømme av sted og flykte. 43 Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe over bord først og komme seg til land, 44 og deretter de andre, noen på planker og andre på vrakdeler av skipet. Og slik gikk det til at alle kom seg trygt i land. |