Apostlagärningarna 23 1 Da så Paulus bestemt på Rådet og sa: "Menn og brødre, med utelukkende god samvittighet har jeg levd for Gud helt til denne dag." 2 Ypperstepresten Ananias bad da dem som stod ved siden av ham, å slå ham på munnen. 3 Da sa Paulus til ham: "Gud vil slå deg, du hvitkalkede vegg! For du sitter her for å dømme meg etter loven, og så befaler du at jeg skal bli slått, stikk i strid med loven?" 4 De som stod der, sa da: "Spotter du Guds yppersteprest?" 5 Da sa Paulus: "Jeg visste ikke, brødre, at han var yppersteprest. For det står skrevet: Du skal ikke tale ondt om en høvding blant ditt folk." 6 Da Paulus visste at en del av dem var saddukeere og den andre delen var fariseere, ropte han ut i Rådet: "Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og de dødes oppstandelse jeg blir dømt!" 7 Og da han hadde sagt dette, ble det uenighet mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble splittet. 8 For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes noen engel eller ånd. Men fariseerne bekjenner begge deler. 9 Da ble det høylytt roping. Og de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og tok skarpt til orde. De sa: "Vi finner ikke noe ondt hos dette mennesket. Men om det er så at en ånd eller en engel har talt til ham, så la oss ikke stride mot Gud." 10 Da det oppstod stor uenighet, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Derfor befalte han at soldatene skulle gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen. 11 Men natten etter stod Herren hos ham og sa: "Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om Meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Rom." 12 Og da det var blitt dag, slo noen av jødene seg sammen og avla ed for hverandre på at de verken ville spise eller drikke før de hadde fått drept Paulus. 13 Det var mer enn førti som hadde vært med på denne sammensvergelsen. 14 De kom til yppersteprestene og de eldste og sa: "Vi har avlagt en høytidelig ed for hverandre om at vi ikke skal spise noe før vi har drept Paulus. 15 Derfor må nå dere, sammen med Rådet, foreslå for kommandanten at han skal føres ned til dere i morgen, som om dere ville gjøre grundigere undersøkelser om ham. Men vi skal være klare til å drepe ham før han kommer fram." 16 Da Paulus' søstersønn fikk høre om bakholdet deres, gikk han av sted og kom inn i festningen og fortalte det til Paulus. 17 Da kalte Paulus en av høvedsmennene til seg og sa: "Ta denne unge mannen med til kommandanten, for han har noe å fortelle ham." 18 Så tok han ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: "Fangen Paulus kalte meg til seg og bad meg bringe denne unge mannen til deg. Han har noe å si deg." 19 Da tok kommandanten ham ved hånden, gikk avsides og spurte i enerom: "Hva er det du har å fortelle meg?" 20 Og han sa: "Jødene er blitt enige om å be deg føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de ville undersøke saken hans grundigere. 21 Men ikke gi etter for dem, for over førti av dem ligger og venter på ham, menn som har sverget for hverandre at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham. Og nå er de ferdige og venter bare på tillatelse fra deg." 22 Så lot kommandanten den unge mannen gå bort og sa til ham: "Ikke fortell noen at du har avslørt dette for meg." 23 Og han kalte på to høvedsmenn og sa: "Gjør klar to hundre soldater, sytti ryttere og to hundre spydmenn, som kan dra til Cæsarea ved den tredje time om natten. 24 Og sørg for et ridedyr som Paulus kan få ri på. Og før ham trygt til landshøvdingen Feliks." 25 Han skrev et brev med dette innhold: 26 "Klaudius Lysias, til den høyst ærede landshøvding Feliks: Vær hilset! 27 Denne mannen ble grepet av jødene og holdt på å bli drept av dem. Jeg kom med noen soldater og reddet ham, etter at jeg hadde fått greie på at han var romersk borger. 28 Og da jeg ønsket å få vite årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham fram for rådet deres. 29 Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål om deres egen lov, men de hadde ingenting å anklage ham for som fortjente død eller lenker. 30 Og da det ble fortalt meg at jødene lå i bakhold og ventet på mannen, sendte jeg ham straks til deg, og jeg påla også dem som anklaget ham at anklagene de hadde mot ham, skulle settes fram for deg. Lev vel!" 31 Da tok soldatene Paulus, og om natten førte de ham til Antipatris, slik de hadde fått ordre om. 32 Neste dag forlot de rytterne for at de skulle dra videre med ham, og selv vendte de tilbake til festningen. 33 Da de kom til Cæsarea og hadde overlevert brevet til landshøvdingen, førte de også Paulus fram for ham. 34 Og da landshøvdingen hadde lest det, spurte han hvilken provins han kom fra. Og da han hadde fått vite at Paulus var fra Kilikia, 35 sa han: "Jeg skal forhøre deg når anklagerene dine også er kommet." Og han befalte at han skulle holdes i varetekt i borgen til Herodes. |