Femte Moseboken 9 1 Hør, Israel: I dag skal du gå over Jordan og komme inn for å drive bort folkeslag som er større og mektigere enn deg selv, store byer som er befestet like til himmelen, 2 et folk som er stort og høyreist, etterkommerne av anakittene, som du kjenner. Du har hørt det er sagt om dem: "Hvem kan stå seg mot Anaks etterkommere?" 3 Derfor skal du kjenne i dag at Herren din Gud er den som går over rett foran deg, som en fortærende ild. Han skal ødelegge dem og underkue dem foran ansiktet ditt. Så skal du drive dem ut og være snar til å utrydde dem, slik Herren har sagt til deg. 4 Etter at Herren din Gud har drevet dem bort fra ditt ansikt, må du ikke tenke i ditt hjerte og si: "På grunn av min egen rettferdighet har Herren ført meg inn for å ta dette landet i eie." Nei, det er på grunn av disse folkeslagenes ugudelighet at Herren driver dem bort fra ditt ansikt. 5 Det er ikke på grunn av din rettferdighet eller ditt hjertes oppriktighet at du får komme inn og ta landet deres i eie. Men det er på grunn av disse folkeslagenes ugudelighet at Herren din Gud driver dem ut bort fra ditt ansikt, og for at Han kan oppfylle ordet Han sverget for dine fedre, til Abraham, Isak og Jakob. 6 Derfor skal du kjenne at det ikke er på grunn av din egen rettferdighet Herren din Gud gir deg dette gode landet til eiendom, for du er et stivnakket folk. 7 Husk på og glem ikke hvordan du gjorde Herren din Gud vred i ørkenen. Fra den dagen du drog ut fra landet Egypt, til dere kom til dette stedet, har dere gjort opprør mot Herren. 8 Også ved Horeb gjorde dere Herren vred, så Herren ble så vred på dere at Han ville ødelegge dere. 9 Da jeg hadde gått opp på fjellet for å ta imot steintavlene, tavlene med pakten som Herren hadde sluttet med dere, ble jeg på fjellet i førti dager og førti netter, uten å spise brød eller drikke vann. 10 Så overgav Herren de to steintavlene til meg. På dem var det skrevet med Guds finger, og på dem stod alle de ordene som Herren hadde talt til dere på fjellet, midt ut fra ilden, på den dagen dere var samlet. 11 Da de førti dagene og førti nettene var til ende, skjedde det: Herren gav meg de to steintavlene, paktens tavler. 12 Så sa Herren til meg: "Stå opp og skynd deg å gå ned herfra, for ditt folk som du førte ut av Egypt, har handlet fordervet. De har vært snare til å vike av fra den veien Jeg befalte dem å gå. De har laget seg et støpt avgudsbilde." 13 Herren fortsatte å tale til meg og sa: "Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk. 14 Trekk deg nå tilbake fra Meg, så Jeg kan få ødelegge dem og utslette navnet deres under himmelen. Så skal Jeg gjøre deg til et folk som er mektigere og større enn dette." 15 Da snudde jeg og kom ned fra fjellet, og fjellet stod i flamme. De to paktens tavler hadde jeg i hendene. 16 Jeg så, og se, dere hadde syndet mot Herren deres Gud; dere hadde laget dere en støpt kalv. Dere hadde vært snare til å vike av fra den veien som Herren hadde befalt dere. 17 Da grep jeg om de to tavlene og kastet dem fra meg ut av hendene mine, og knuste dem rett foran øynene deres. 18 Jeg falt ned for Herrens åsyn i førti dager og førti netter, slik som den første gangen; brød spiste jeg ikke og vann drakk jeg ikke, på grunn av alle syndene dere hadde gjort ved å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så dere egget Ham til vrede. 19 For jeg fryktet at Herren i Sin vrede skulle bli så vred at Han ville ødelegge dere. Men Herren hørte på meg den gangen også. 20 Også på Aron ble Herren vred og ville ødelegge ham. Så gikk jeg den gangen i forbønn også for Aron. 21 Så tok jeg deres synd kalven dere hadde laget, og brente den på ilden og knuste den og malte den fint, helt til den var som fint støv. Støvet av den kastet jeg i bekken som rant ned fra fjellet. 22 Også i Tabera og Massa og Kibrot-Hatta'ava gjorde dere Herren vred. 23 Også da Herren sendte dere ut fra Kadesj-Barnea og sa: "Dra opp og ta i eie det landet som Jeg har gitt dere", gjorde dere opprør mot Herren deres Guds ord. Dere trodde ikke på Ham, og dere lød ikke Hans røst. 24 Dere har levd i opprør mot Herren fra den dagen jeg ble kjent med dere. 25 Slik falt jeg ned for Herrens åsyn, i førti dager og førti netter lå jeg slik, fordi Herren hadde sagt at Han ville ødelegge dere. 26 Derfor gikk jeg i forbønn for dere til Herren og sa: Herre Gud, ødelegg ikke Ditt folk og Din arv som Du har forløst ved Din storhet, som Du har ført ut av Egypt med mektig hånd. 27 Husk på Dine tjenere, Abraham, Isak og Jakob! Se ikke på dette folkets stahet, på deres ugudelighet eller deres synd, 28 så ikke landet Du førte oss ut fra skal si: "Fordi Herren ikke klarte å føre dem inn i det landet Han hadde lovt dem, og fordi Han hatet dem, har Han ført dem ut for å ta livet av dem i ørkenen." 29 Men de er Ditt folk og Din arv, som Du har ført ut ved Din mektige kraft og utrakte arm. |