Andra Kungaboken 3 1 Joram, Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det attende regjeringsåret til Josjafat, kongen av Juda. Han var konge i tolv år. 2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men ikke som sin far og mor, for han rev ned den Ba'al-støtten som hans far hadde laget. 3 Likevel holdt han seg til de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort, han som også hadde fått Israel til å synde. Han vek ikke bort fra dem. 4 Mesja, Moabs konge, var saueoppdretter. Han måtte betale kongen av Israel hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer. 5 Men da Akab døde, skjedde det: Moabs konge gjorde opprør mot kongen av Israel. 6 På den tiden drog kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel. 7 Så gikk han av sted og sendte bud til Josjafat, kongen av Juda, og sa: "Moabs konge har gjort opprør mot meg. Vil du dra med meg og stride mot Moab?" Han svarte: "Jeg vil dra opp. Jeg er som du, mitt folk er som ditt folk, mine hester er som dine hester." 8 Da sa han: "Hvilken vei skal vi dra opp?" Han svarte: "Gjennom ødemarken i Edom." 9 Så drog Israels konge av sted sammen med Judas konge og Edoms konge. De gikk omkring i sju dager langs denne veien. Men det var ikke noe vann til hæren, og heller ikke til dyrene de hadde med seg. 10 Kongen av Israel sa: "Å, Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem i moabittenes hånd." 11 Men Josjafat sa: "Finnes det ikke en Herrens profet her, så vi kan spørre Herren om råd ved ham?" Da svarte en av tjenerne til Israels konge og sa: "Elisja, Sjafats sønn, er her. Det var han som helte vann over Elias hender." 12 Josjafat sa: "Hos ham er Herrens ord." Så gikk Israels konge og Josjafat og Edoms konge ned til ham. 13 Da sa Elisja til kongen av Israel: "Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars profeter og til din mors profeter!" Men kongen av Israel sa til ham: "Nei, for Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem i moabittenes hånd." 14 Elisja sa: "Så sant hærskarenes Herre lever, for Hans åsyn er det jeg står: Sannelig, var det ikke for at jeg har aktelse for Josjafat, kongen av Juda, ville jeg verken kaste et blikk på deg eller se på deg. 15 Men hent nå hit en harpespiller til meg!" Da harpespilleren spilte, skjedde det: Herrens hånd kom over ham. 16 Han sa: "Så sier Herren: Gjør denne dalen full av grøfter! 17 For så sier Herren: Dere skal ikke merke noen vind, og heller ikke regn. Likevel skal dalen bli fylt av vann, slik at dere, buskapen og dyrene deres kan få drikke. 18 Selv dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også overgi moabittene i deres hånd. 19 Dere skal slå til mot alle de befestede byene og alle de viktige byene, og dere skal hogge ned hvert godt tre, stoppe til hver kilde med vann, og hvert stykke godt land skal dere ødelegge med steiner." 20 Morgenen etter skjedde det, da grødeofferet ble ofret. Se, da kom det plutselig vann ned Edom-veien, og landet ble fylt med vann. 21 Da alle moabittene hørte at kongene hadde kommet opp for å stride mot dem, kalte de sammen alle dem som var over den alderen da de kunne bære våpen, og de tok stilling ved grensen. 22 Så stod de tidlig opp om morgenen, og solen skinte på vannet. For moabittene så vannet på den andre siden ut som om det var rødt som blod. 23 De sa: "Dette er blod. Kongene har sannelig grepet til sverdet og drept hverandre. Derfor, Moab, dra nå bort og ta byttet!" 24 Da de kom til Israels leir, rykket Israel fram og slo til mot moabittene, så de flyktet bort foran dem. De drog inn i landet deres og drepte moabittene. 25 Deretter ødela de byene, og hver mann kastet en stein på hvert stykke godt land og fylte det opp. De stoppet til alle vannkildene og hogde ned alle de gode trærne, helt til bare steinene i Kir-Hareset var tilbake. Men slyngekasterne omringet den og angrep den. 26 Da Moabs konge så at angrepet ble for sterkt for ham, tok han med seg sju hundre menn som kunne trekke sverdet, og ville bryte gjennom til Edoms konge, men de klarte det ikke. 27 Da tok han sin sønn, den førstefødte, som skulle bli konge i hans sted, og han ofret ham som brennoffer på muren. Da oppstod det stor vrede mot Israel. Så forlot de ham og vendte tilbake til sitt eget land. |