Första Samuelsboken 18 1 Da han var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan elsket ham som sin egen sjel. 2 Den dagen tok Saul ham til seg, og han lot ham ikke mer dra hjem til sin fars hus. 3 Så sluttet Jonatan og David en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel. 4 Jonatan tok av seg kappen han hadde på seg, og gav den til David, sammen med rustningen sin og til og med sverdet, buen og beltet sitt. 5 Så drog David ut overalt hvor Saul sendte ham, og han gikk klokt fram. Saul satte ham over stridsmennene, og han ble vel ansett i hele folkets øyne, og også i Sauls tjeneres øyne. 6 Da de kom hjem, og David vendte tilbake etter å ha slått filisterne i hjel, skjedde det at kvinnene hadde kommet ut med sang og dans fra alle byene i Israel for å møte kong Saul. De kom med tamburiner, gledesrop og musikk. 7 Mens de danset, sang kvinnene med disse ordene: "Saul har drept sine tusener, men David sine titusener." 8 Da ble Saul meget vred, for dette ordet var ondt i hans øyne. Han sa: "De har gitt David titusener, og meg har de bare gitt tusener. Hva mer kan han få foruten kongedømmet?" 9 Fra den dagen holdt Saul stadig øye med David. 10 Dagen etter skjedde det: Den onde ånden fra Gud kom over Saul, og han profeterte inne i huset. Da spilte David på harpen, slik han gjorde dag etter dag. Men Saul hadde et spyd i hånden. 11 Saul kastet spydet, for han sa: "Jeg skal spidde David mot veggen!" Men David slapp bort fra ham to ganger. 12 Saul fryktet David, for Herren var med ham. Men Han hadde forlatt Saul. 13 Derfor fikk Saul ham bort fra seg og satte ham til befalingsmann for en enhet på tusen. Han ledet folket da det drog ut og da det kom inn. 14 David gikk klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham. 15 Derfor fryktet Saul ham, når han så at han gikk meget klokt fram. 16 Men hele Israel og Juda elsket David, for det var han som ledet dem da de gikk ut og da de kom inn. 17 Så sa Saul til David: "Her er min eldste datter Merab. Jeg vil gi deg henne som hustru. Vær bare mektig og strid Herrens strider!" For Saul tenkte: "Min hånd må ikke felle ham, la ham falle for filisternes hånd." 18 Da sa David til Saul: "Hvem er jeg, og hva er mitt liv eller min fars slekt i Israel, at jeg skulle bli kongens svigersønn?" 19 Men på den tiden da Merab, Sauls datter, skulle blitt gitt til David, skjedde det at hun ble gitt som hustru til meholatitten Adriel. 20 Sauls datter Mikal elsket David. De sa det til Saul, og dette var rett i hans øyne. 21 Så sa Saul: "Jeg vil gi henne til ham, så hun kan være en snare for ham, så han kan falle for filisternes hånd." En annen gang sa derfor Saul til David: "I dag skal du bli min svigersønn." 22 Saul befalte tjenerne sine: "Snakk med David i hemmelighet og si: Se, kongen gleder seg over deg, og alle tjenerne hans elsker deg. Derfor skal du nå bli kongens svigersønn." 23 Så talte Sauls tjenere disse ordene så David hørte det. David sa: "Er det en liten sak for dere å bli kongens svigersønn, når dere ser at jeg er fattig og en mann med liten aktelse?" 24 Sauls tjenere fortalte dette til ham og sa: "Disse ordene talte David." 25 Da sa Saul: "Dette skal dere si til David: Det er ikke noe annet kongen ønsker seg som brudepris enn hundre forhuder fra filisterne, så han kan få hevn over kongens fiender." Men Saul tenkte å la David falle ved filisternes hånd. 26 Men da tjenerne hans talte disse ordene til David, ble det rett i Davids øyne at han skulle bli kongens svigersønn. Før dagene var omme, 27 brøt David opp og drog av sted, han og hans menn. De drepte to hundre menn av filisterne. David tok med forhudene deres, og de gav dem alle sammen til kongen, så han kunne bli kongens svigersønn. Da gav Saul ham sin datter Mikal til hustru. 28 På den måten så og skjønte Saul at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham. 29 Saul fikk enda større frykt for David. Derfor ble Saul en fiende av David alle sine dager. 30 Så drog filisternes førere ut i krigen. Hver gang de drog ut, skjedde det at David gikk klokere fram enn alle Sauls tjenere, slik at hans navn fikk stor ære. |