Första Moseboken 8 1 Men Gud husket Noah og hver levende skapning og hvert dyr som var sammen med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank. 2 Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stanset. 3 Vannet trakk seg hele tiden bort fra jorden, etter hundre og femti dager sank vannet. 4 I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene. 5 Vannet sank stadig, helt til den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne. 6 Ved slutten av de førti dagene skjedde det at Noah åpnet luken som han hadde laget i arken. 7 Så sendte han en ravn av sted, og den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden. 8 Han sendte også en hunndue fra seg for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. 9 Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, så hun vendte tilbake til ham i arken. For vannet lå over hele jordoverflaten. Så rakte han ut hånden og tok imot duen, og han drog henne inn til seg i arken. 10 Så ventet han ennå i sju dager, og igjen sendte han duen ut fra arken. 11 Da duen kom tilbake til ham om kvelden, se, da hadde hun et friskt olivenblad i nebbet. Da forstod Noah at vannet hadde sunket fra jorden. 12 Så ventet han ennå sju dager til og sendte duen ut igjen. Da kom hun ikke tilbake til ham mer. 13 I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, skjedde det: Vannet hadde tørket bort fra jorden. Noah tok bort overbygget på arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr. 14 I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr. 15 Da talte Gud til Noah og sa: 16 "Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og sønnenes hustruer sammen med deg. 17 Ta med deg ut hver levende skapning av alt kjød som er med deg, fugler og fe og alle kryp som kryper på jorden, så de kan utbre seg på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden." 18 Så gikk Noah ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham. 19 Hvert dyr, hvert kryp, hver fugl og alt det som kryper på jorden, alt etter sine slekter, kom ut av arken. 20 Så bygde Noah et alter for Herren, og tok av hvert rent dyr og hver ren fugl og bar fram brennoffer på alteret. 21 Herren kjente den velbehagelige duften. Da sa Herren i Sitt hjerte: "Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om hver tanke i menneskets hjerte er ond fra ungdommen av. Jeg vil heller aldri mer ødelegge hver levende skapning, slik Jeg nå har gjort. 22 Så lenge jorden består, skal såtid og høsttid, kulde og varme, vinter og sommer og dag og natt aldri opphøre." |